-Da vi ble kjent med CRUX Kalfaret hadde de gjennom mange år opplevd at tilbudet deres var etterspurt, og de hadde en fin gruppe ansatte som trivdes godt på jobben. Vi ønsket derfor å bygge videre på det de allerede gjorde som var bra. Våre faglige perspektiver passer med denne holdningen. Vi tror dette fokuset gav energi og interesse for det vi hadde med av faglige perspektiver, sier seksjonsleder Pål Solhaug RVTS Sør og spesialrådgiver/ universitetslektor Odd Kenneth Hillesund ved RVTS sør og UIA.
-Vi legger vekt på at man må forstå organisasjoner som relasjonelle fenomener. CRUX Kalfaret et samlingssted der mennesker møtes for å jobbe, enten med egne utfordringer eller være til hjelp for andre. De involverte vil oppleve at noe fungerer og andre ting ikke. Organisering av tjenester er et pågående løsningsforsøk. Vi tror at å gi oppmerksomhet, energi og tid til å se nærmere på det som virker kan ha en fin effekt på utvikling av organisasjonen.
Hva har vært viktigst i prosessen med å innføre traumebevisst praksis ved virksomheten?
-Vi tenker den største suksessfaktoren er at ledelsen og fagkonsulentene har villet dette. For å lykkes med en slik praksis er det sentralt at det legges til rette for denne faglige utviklingen og at alle må være en del av den faglige plattformen. Vår erfaring er at uten den forankringen er det svært vanskelig å jobbe inn en slik traumebevisst praksis. Her har ledere prioritert at mange ansatte, så langt det er mulig, skal være med på fagdagene. Vår erfaring er at de også har hatt fokus på hva dette faglige perspektivet betyr i hverdagen også mellom samlingene.
Hvordan har dere opplevd å jobbe med dette temaet ved CRUX Kalfaret?
Å jobbe sammen med ledere/fagkonsulenter og hele ansattgruppen ved CRUX Kalfaret har vært en stor glede. Om vi skal trekke fram noe av det vi tenker har vært betydningsfullt med tanke på å innføre traumebevisst praksis der, så kan det ikke bare bli èn ting. Det kanskje aller viktigste har vært at klinikkens verdigrunnlag og faglighet har matchet godt med innholdet i traumebevisst praksis. Vi har sagt flere ganger at hele atmosfæren ved klinikken har gjort at vi har kjent oss velkomne, noe vi også forstår at pasientene kjenner på. Det er et litt slitt uttrykk, men det sitter noe varmt, raust og respektfullt i veggene på klinikken. Når det er sagt, så er det rett og slett folka. Vi opplever at alle har vært nysgjerrige og interesserte. De har investert tid og engasjement både i de felles samlingene vi har hatt, men også mellom samlingene.
Dere får skryt for å knytte CRUX sine verdier inn i undervisningen om traumebevisst praksis
-Vi «forelsket oss» tidlig i CRUX sin verdiplattform med kjerneverdiene Helhjertet og Raus, Dristig og Solid. Verdiplattformen beskriver løfter til pasientene, pårørende, ansatte, samarbeidspartnere og samfunnet. Alle er på en fin måte inkludert. Vi blir gjennom dette minnet om at hjelp til enkeltmenneske er en sammenvevd og kompleks aktivitet som involverer mange. Verdiplattformen utfordrer oss til å tenke involvering og nettverk på flere nivåer, samtidig som den minner om at ansatte også skal ivaretas på en god måte. Vi tenker også at disse løftene peker mot at bedring hos en av pasientene, positivt påvirker oss alle.
En setning i virksomhetsideen til CRUX, «Vi tror på kraften i gode relasjoner der det faglige og vanlige virker sammen», passer spesielt fint med traumebevisst praksis. Etter vår oppfatning er det nettopp i en slik forankring man kan bygge en traumebevisst praksis. Det legges til rette for at pasientene kan øve på livets utfordringer i trygge omgivelser sammen med mennesker som vil dem vel, og som heier på dem. Mange av våre modeller søker å forsterke det virksomme i det vanlige. Vi tror at trygge fellesskap og gode hverdagsrytmer, befolket med forståelsesfulle mennesker har iboende helende krefter. Innenfor traumebevist omsorg minner vi ofte om at tankesettet retter seg mot det som skjer i alle døgnets 24 timer, ikke bare i terapirommet. Denne forståelsen er nyttig utenfor terapirommet, i de ulike sammenhengene mennesker ferdes og blir til.
Er det noe ved verdigrunnlaget som dere finner særlig inspirerende?
Som nevnt liker vi det meste av verdiplattformen. En annen setning i virksomhetsideen til CRUX treffer flere fine sider ved traumebevist praksis: «Vi er medvandrere som står opp for mennesker i sårbare og utfordrende livssituasjoner, så de kan oppleve trygghet og nå sine mål.» Det å ha en medvandrer, en som går med, tåler og strever for og med oss, er nok noe vi alle trenger i livene våre. Det er en litt nedpå og ordentlig betraktning som vi liker godt. Det er sånn at andre mennesker er det som hjelper oss best. Det å være med en annen som ser oss, gjenkjenner, svarer og bekrefter oss er kanskje det viktigste for oss mennesker. Når vi får problemer med rus og andre ting, er dette fortsatt sant. Profesjonelle aktiviteter kan noen ganger fjerne oss fra det vi tror mest på, og da kan dette utsagnet ta oss tilbake til det som betyr mest, medvandring og fellesskapet som skaper oss.
OM STREVET OG MILJØTERAPI
Kan dere si noe om essensen i det dere ha jobbet med på disse fagdagene?
-Vi har ofte snakket om at det å jobbe traumebevisst handler om å legge til rette for at pasientene skal få være i «strevet sitt» i respektfulle rammer. Inspirerte av professor i pedagogikk Gert Biesta har vi utviklet «strevmodellen» og cruxet som en måte å forstå pasientenes strev i miljøterapi. I denne måten å tenke miljøterapi på, ser vi at strevet som pasientene opplever kan forstås som tre oppgaver: Behov for kvalifisering, sosialisering og subjektivering.
- Kvalifisering handler om at beboere lærer nye ting, det kan handle om å holde orden på rommet, delta i hverdagens gjøremål og/eller delta på utdannelse.
- Sosialisering handler om det strevsomme møte med andre som jobber og bor på CRUX Kalfaret. Her handler det om å finne ut av det sosiale samspillet, forstå regler og forventninger, finne sin egen plass og utforske egen væremåte i og med fellesskapet.
- Subjektivering handler om å bli bedre kjent med seg selv i den nye situasjonen, gjenkjenne følelser, ideer og tanker, og å tåle nye sider ved seg selv. For eksempel erfare at følelser kommer og går, og ikke behøver å forsterkes eller dempes ved bruk av rusmidler.
Vi kan møte og engasjere oss i utfordringer, lære nye rutiner og etter hvert være i, og med, miljøet på en passe måte. Vi kan ta og gi plass, si våre meninger, lytte til andre, krangle og si unnskyld og inngå i samspillet på mer eller mindre godemåte.
Miljøterapi handler om å legge til rette for muligheter for å øve seg på å være i samspill med andre og verden. Dersom vi ikke orker eller klarer dette, kan vi unngå strevet. Vi har da snakket om to mulige veier ut av det som er strevsomt:
- Selvødeleggelse
Vi kan tenke at vi ikke får det til, ikke er gode nok eller ikke har det som trenges for å fortsette oppholdet på CRUX Kalfaret. Vi gir på en måte opp i forhold til oss selv og mister muligheten til å eksistere videre med rusbehandlingen på CRUX Kalfaret.
- Verdensødeleggelse
Den andre muligheten, verdensødeleggelse, er at vi ikke går inn i strevet, tenker at dette ikke er strev som vi ønsker å engasjere oss i. Vi kan tenke at CRUX Kalfarets opplegg er for dårlig, det burde i større grad være tilpasset meg for eksempel.
Begge disse måtene å melde seg ut av strevet på, fjerner også muligheten for å eksistere videre med det strevet representerte. Strevet kan ha handlet om nye ting som skulle læres, utfordringer i det sosiale samspillet og slitsomme oppdagelser av en selv. Vi tenker at god miljøterapeutisk behandling er «å engasjere seg i» dette strevet sammen med beboerne, hjelpe dem til å møte utfordringer, og være i og med miljøet på CRUX Kalfaret.
Toleransevinduet
En annen modell vi har jobbet med, og som sier noe om strevet og mulighetene som ligger i fellesskapet, er toleransevinduet. Ifølge denne teorien vil det å oppleve trygghet og tilhørighet aktivere vårt sosiale engasjementssystem. Aktivering av dette systemet gjør oss roligere, samtidig som det vekker opp for sosialt samspill med andre. Vi kan si at vi opererer i et Vi-modus.
Dersom det oppstår krevende situasjoner som stresser oss, vil vi kunne gi opp, mer eller mindre bevisst, samspillet med andre for å ta ansvar selv. Vi kan reagere med at «jeg må finne ut av det» eller «jeg gir opp». Vi mister vi-følelsen. Noen har livserfaringer som gjøre at «vi-følelsen» raskt forlates.
I trygge sammenhenger kan vi ta litt sjanser og prøve ut nye væremåter og ting. Gjennom dette kan vi utvide toleransevinduet vårt og få et utvidet repertoar der vi kan oppleve positiv støtte fra fellesskapet. Dette å stole på andre, og finne hvile i et fellesskap, tar tid. Erfaringer er noen annet en læring. Erfaring tar tid. Vi kan nesten tenke at denne typen prosesser som går mer gjennom huden og sansene en gjennom forståelse og intellektet. Her vil gjentakelsene, rytmene, hverdagens innhold og den institusjonelle - relasjonelle forutsigbarheten bidra på gode måter.