– Jeg tror mange biologiske foreldre ønsker å mestre, gjøre det som er riktig, men så rakner livet når barna ikke kan bo hjemme lenger. Situasjonen er vond på mange plan, og gjør at en del foreldre vegrer seg for kontakten med fosterhjemmet. Jeg var redd for at de skulle dømme meg og tenke: «Herregud, klarer hun ikke ta vare på ungen sin?». Redd for at jeg ikke var bra nok, forteller hun.
Live tror at noen biologiske foreldre tar ut all sin frustrasjon på fosterforeldrene, som får ufortjent mye dritt. Kontakten med biologisk forelder kan derfor være utfordrende for dem igjen.
– Husk at de tar vare på barnet ditt, ikke for å være slemme, men for å hjelpe. Møt hverandre med ydmykhet, forståelse og respekt, oppfordrer hun.
Bygge relasjon over tid
For Live har samarbeidet med fosterhjemmet gått seg til etter hvert. Det tar tid å bygge opp tillit. Hun har spesielt god kontakt med Silje, som er frikjøpt fostermor på heltid, og opplever også fosterfar som en trygg og god omsorgsperson.
– Relasjonen vi har i dag har vi klart å bygge på egen hånd. Silje og jeg har tilbrakt mye tid sammen med barna. Det har vært positivt, og jeg synes vi har klart å møte hverandre på en god måte. Det er viktig at vi klarer. Selv om vi kan være uenige, viser vi alltid respekt, forteller hun.
Betydningen av samarbeid
Det har vært avgjørende for Live å ha et godt samarbeid med fosterhjemmet for å vite at datteren har det trygt. Hun tenker at det viktigste fosterforeldre kan bidra med i relasjonen, er å gjøre det beste de kan for barnet ditt.
Hva vil du si til dem som gruer seg til samarbeidet, eller synes det er vanskelig?
– Aller først, og dette er viktig, prøv og bare gjør det! Alle må bidra til god dialog, jobbe for en bra relasjon og et godt samarbeid. Det er viktig for deg selv, og fordi det har en positiv innvirkning på barnet. De observerer mer enn vi tror. Biologiske foreldre må tørre å ta sjansen på fosterforeldrene. Prøv å «åpne døren» og slipp dem litt inn. Våg å ha is i magen og bruk tid på å bli kjent, oppfordrer Live, som forteller at hun og fostermor deler mye, men kan også tulle og fjase sammen.
– Det at vi samarbeider såpass godt som vi gjør, er trygt for barnet. Hun kommer ikke i en lojalitetsskvis. Vi er et team så godt det lar seg gjøre. Om jeg griner en time etter at samværet er over, så vet jeg likevel at hun har det bra hos dem. Det gir meg ro i sjelen, sier hun.
Sårbarhet og takknemlighet
Live er opptatt av at de skal ha en fin stund sammen når det er samvær. Det gjennomføres i samarbeid med, og under tilsyn av, CRUX hjem - Steinkjer. Likevel kan følelsene komme, og da er det viktig hvordan de håndteres.
– Jeg husker en gang vi hadde juleverksted og datteren min skulle lage julekort. Jeg spurte henne hvem hun ville lage det til. Da hun svarte fostermor kjente jeg et lite stikk i hjertet, men valgte å la være og spørre «om hun ikke heller skulle lage et kort til mammaen sin». I stedet hjalp jeg henne med julekortet til fostermor, for å støtte datteren min sitt ønske, sier Live.
Å miste omsorgsretten til et barn kan forårsake mange motstridende følelser.
– Jeg kjenner på sorg og savn etter datteren min, men også på takknemlighet til fosterhjemmet som tar så godt vare på henne. Når jeg skal ha samvær kjenner jeg på dobbel gjensynsglede. Det er godt å se jenta mi, og det er godt å se fostermor Silje igjen. Jeg får ikke takket dem nok egentlig. Nå har de vært i livet mitt lenge, og jeg har blitt glad i dem. Uansett hvor sår situasjonen er, så ville det vært rart om de ikke lenger var en del av livet mitt. Jeg har landet, og slått meg til ro med situasjonen. Datteren min kan synes det er urettferdig at hun ikke får bo hos meg. Men, som hun sa: «Jeg har tross alt to mammaer og to pappaer». Det kan jo være fint, for da har man litt å velge i, sier Live og ler.
Hun poengterer at hun må ha litt humor på dette, for det er jo ikke en enkel situasjon å befinne seg i. Likevel ser og forstår Live hvor mye fosterforeldrene gjør for datteren hennes.
– Det har gjort at jeg har klart å senke skuldrene. Jeg stoler på dem og deres vurderinger. Jeg er ikke redd lenger. Nå har jeg funnet ro i at datteren min har det bra hos fosterfamilien, forteller hun.
Hvordan bidra til godt samarbeid
Live forstår at andre i samme situasjon kan ha andre opplevelser, og et tyngre samarbeid.
– Jeg skjønner bedre enn noen at dette er tøft og vondt. Likevel tenker jeg: «Hvorfor blir samarbeidet deres så vanskelig»? Å skulle ta en diskusjon på alt, gå «i kamp» hver gang det er samvær, kan umulig være godt for noen parter. Jeg tenker at mitt bidrag til en god relasjon er ydmykhet og respekt.
Hun forteller videre at fostermor Silje gir henne jevnlige oppdateringer om datteren. Det gjør at Live føler seg inkludert.
- At vi er såpass på linje i mange ting gjør meg trygg på dem begge. De er som en grunnmur, og skulle det skje noe, så gir jeg dem samtykke med en gang. Hadde jeg ikke vært trygg, så ville jeg kanskje bedt om oppdateringer hver dag. Det ser jeg kunne blitt mas og skapt uro for dem, og relasjonen hadde kanskje ikke vært så fin som den er? Vi har satt grenser, har en god dialog og enkelt samarbeid. Jeg får altså ikke skrytt nok av dem. Jeg ga det en sjanse, og det er jeg glad for at jeg gjorde, sier Live.
Spesialisert fosterhjem i CRUX
Stiftelsen CRUX er en ideell, diakonal og landsomfattende stiftelse som blant annet driver spesialiserte fosterhjem.