Jobben min er som å stå midt i et stormvær og samtidig se soloppgangen, krevende, intenst og uendelig meningsfullt.
Ungdommene som kommer til oss, gjør det sjelden frivillig. Noen med samtykke til tvang, noen uten. De flytter inn med sekker fulle av historier, noen så tunge at det er et under at de fortsatt orker å bære dem.
De blir hos oss en stund. Ofte rundt ti måneder, noen kortere, noen lenger. På den tiden rekker man å se dem falle, reise seg, utfordre, smile, gråte og lære, både om seg selv og om livet.
Det er rart hvor mye et menneske kan romme: glede og sinne, sårbarhet og styrke, lys og mørke, alt på en gang.
De kan få oss til å føle oss både som helgener og syndere. De tester grensene våre, men de lærer oss også om kjærlighetens tålmodighet, om medmenneskelighetens styrke, og om viktigheten av å stå i det, selv når det stormer.
Snart skal en av våre ungdommer flytte ut. Hen har vist en viljestyrke som imponerer meg dypt. Hen har valgt bort voldens sirkel og heller valgt seg selv, trygghet fremfor kaos, fremtid fremfor fortid. Selv med en tung bagasje, med traumer og sår som ikke synes utenpå, har hen reist seg og sagt: Jeg vil mer enn dette.
Jeg kjenner et bånd til hen, et ekte, uventet og varmt bånd som vokste fram i det stille. Hen er nydelig, barnslig, ukritisk til tider, men sterk. Og det er den styrken som vil bære hen videre, tror jeg.
I dag er jeg både lei meg og glad. Lei meg fordi hen, som en del av institusjonen vår, en del av oss, flytter ut. Glad fordi hen skal få leve videre med friheten i hendene.
Tilknytning er merkelig. Følelser enda mer. Men kanskje er det nettopp det som gjør denne jobben så spesiell, at man får lov til å bli berørt, igjen og igjen, av ungdommer som minner oss om hvor kraftfullt det er å aldri gi opp håpet.
Sheida Jahanbin
avdelingsleder, CRUX Blylaget, Nesodden