Gå til innholdet

Kirkens Sosialtjeneste ved generalsekretær Helmuth M. Liessem beklager på det sterkeste til taterne/romanifolket i Universitetets Aula i Oslo i dag, for de krenkelser og overgrep som taterne/romanifolket ble utsatt for under foreningen Norsk misjon blant hjemløse. Foreningen opprettet Stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste i 1987, da den selv ble lagt ned. Les beklagelsen i sin helhet her.


skjermdump-NRK2
Generalsekretær Helmuth M. Liessem i Universitetets Aula
Kjære alle sammen!

Det jeg skal si her i dag er først og fremst til taterne/romanifolket i Norge. Derfor er det godt å se at så mange av dere er her i dag. La meg starte med det som er viktigst for oss å si:
På vegne av Kirkens Sosialtjeneste beklager jeg på det sterkeste de overgrep og krenkelser som taterne-/romanifolket ble utsatt for under Norsk misjon blant hjemløse.

Kirkens Sosialtjeneste ble opprettet av foreningen Norsk misjon blant hjemløse (Nmbh), også kalt Misjonen, i 1987. Da Misjonen ble nedlagt overtok vår stiftelse alle eiendeler og gjeld fra foreningen. Denne sammenhengen er den direkte bakgrunnen for at vi nå tar et moralsk ansvar for det som skjedde under Misjonen.

Vi erkjenner at denne beklagelsen som vi framfører i dag kommer sent, og vi beklager også det. Kirkens Sosialtjeneste har tidligere vektlagt det faktum at stiftelsen er en annen organisasjon enn foreningen Nmbh, og har derfor ikke sett det som sin oppgave å ta et oppgjør med det som skjedde i Misjonens tid.
De siste årene har vi imidlertid sett nærmere på vår forhistorie.
Misjonen tok ikke et oppgjør med sin historie, ga ikke taterne/romanifolket rett i sine anklager og ba aldri om unnskyldning. Vår vurdering nå er at vi står nærmest til å komme dere i møte, ta et moralsk ansvar og beklage det som skjedde av overgrep og krenkelser.

Vi erkjenner at Misjonen var en aktiv støtte i assimileringspolitikken som ble ført gjennom mange tiår. Dette var en politikk som ville frata taterne/romanifolket deres kultur, språk og omgangsformer. Den bidro også til å forsterke holdninger i befolkningen som ga seg utslag i trakassering, utestengelse og nedverdigende merkelapper.
Misjonen ga ikke tydelig motstand til denne politikken. Dette beklager vi!

Vi erkjenner at det skjedde overgrep på flere av Misjonens institusjoner.
Noen av dem er dokumentert, andre ikke.
Det er likevel klart at barn ble utsatt for seksuelle overgrep og krenkende straffereaksjoner på barnehjem drevet av Misjonen.

Mange tatere/romani ble også utsatt for uverdige forhold på Svanviken arbeidskoloni.
Vi erkjenner at virksomheten på Svanviken tidvis innebar ydmykende straffereaksjoner, urettmessige inngrep i familiers privatliv, samt trusler om å bli fratatt sine barn dersom en ikke gjennomførte oppholdet eller holdt seg til reglementet. Mye tyder på at flere familier også ble splittet uten at det var tilstrekkelig saklig grunnlag for det.

Det er hjerteskjærende å tenke på hva disse forholdene på Misjonens barnehjem og på Svanviken har påført av lidelse for enkeltindivider og grupper av reisende.

Vi erkjenner at det ble gjennomført omsorgsovertakelser, at barn ble tatt fra sine foreldre, uten tilstrekkelig saklig grunnlag og som følge av press fra Misjonens side overfor vergerådene.

Vi erkjenner at det ble gjennomført steriliseringer som ikke var frivillig, eller hadde et medisinsk grunnlag. Dette skjedde riktignok gjennom offentlige vedtak og på statlige sykehus, men Misjonen ga ikke denne praksisen motstand. Tvert imot ser vi at ledelsen i Misjonen gjennom 30- og 40- årene og ut på 50-tallet var pådrivere for sterilisering av tatere/romani.

Utredningen som legges fram i dag vil også beskrive flere forhold enn det jeg kan nevne her.
Kirkens Sosialtjeneste er takknemlig for den grundige og brede gjennomgangen som vi oppfatter at Tater-/romaniutvalget har foretatt. For oss vil den representere en uavhengig kilde til kunnskap når vi gjør våre vurderinger knyttet til historie og nåtid.

Det er mange tatere/romani som har en forståelig skepsis til myndighetene, til barnevernet, til Misjonens arbeid og til Kirkens Sosialtjeneste. Ord vil ikke kunne romme det vonde som har skjedd eller fullt ut reparere det som er ødelagt. Vi rekker i dag ut en hånd til dere og håper vi kan bidra til å skape noe nytt og tillitsbyggende.

Vi har allerede hatt flere møter med representanter for de ulike tater-/ romaniorganisasjonene i Norge. Jeg vet at det for flere av dere ikke har vært lett å rippe opp i fortiden, eller å ha tillit til oss som samtalepart.

Takk for at dere likevel har åpnet opp for samtaler med oss og at vi har fått gjennomført møter med dere.

Vi har også hørt dere fortelle om hvor tungt det har vært å bære på de sårene dere er påført gjennom deler av Misjonens arbeid, og hvordan dere fortsatt i dagens Norge opplever trakassering og utenforskap. Dette har gjort inntrykk på oss.

Dere har formidlet et sterkt ønske om å bevare og styrke folkets kultur og identitet framover, ikke minst for kommende generasjoner.

Dette er et anliggende vi har respekt for og vi vil bruke denne anledningen til å formidle at Kirkens Sosialtjeneste er åpen for en fortsatt dialog med dere om hva dere mener vi kan bidra med, - utover det å erkjenne og beklage.

Det er vårt håp at denne dialogen kan bidra til å lege sår og skape forsoning, og til å styrke tateres/romanis situasjon i et framtidig Norge.

På vegne av Kirkens Sosialtjeneste beklager jeg på det sterkeste de overgrep og krenkelser som taterne/romanifolket ble utsatt for under Norsk misjon blant hjemløse.

Oppdatert