Gå til innholdet

Laila Dåvøy (KrF) trakk frem Styve Gard og Kirkens Sosialtjeneste i Stortingsdebatt om fremtidens barnevern.

laila D
Foto: Lillian og Lena
23.november var det en interessant interpellasjonsdebatt i Stortinget. Bakgrunnen var spørsmål fra stortingsrepresentant Øyvind Håbrekke (KrF) om flytting av barn under barnevernets omsorg, og hvilke konsekvenser det får for barna. Han viste til at i SSBs statistikk over barnevernet framgår det at 2 600 barnevernsbarn flyttet i fjor. 19 prosent, det vil si om lag 500 barn, flyttet mer enn én gang.

”Det er alvorlige tall, men det som er mer alvorlig, er at tallene sannsynligvis ikke er riktige. Både KS og Fosterhjemsforeningen gir klar beskjed om at de mener at de tallene er svært usikre. Det som står igjen, er derfor følgende: Vi vet ikke hvor mye barnevernsbarna flytter. Vi vet ikke om de opplever stabilitet og trygghet. Vi opplever alle å høre og lese historier om barnevernsbarn som flytter og flytter. Vi vet ikke om det er regelen eller unntaket”, sa Håbrekke.

Saken ble fulgt opp med innlegg fra andre medlemmer av familiekomiteen og svar fra statsråden. Debatten berørte også andre aktuelle utfordringer på barnevernsfeltet, og representantene for opposisjonen uttrykte blant annet sterk bekymring for den pågående nedbyggingen av institusjonsbarnevernet.

Brukte Styve Gards erfaringer direkte inn i debatten
I debatten som fulgte hadde stortingsrepresentant Lailia Dåvøy et innlegg, hvor hun blant annet trakk frem Styve Gard og Kirkens Sosialtjeneste. I forkant av debatten tok hun kontakt med virksomhetsleder Jan Bjarte Kjelby for informasjon. Hun ønsket å bruke Styve Gard sine erfaringer, som hun mener er svært vellykkede, direkte inn i debatten. Her er deler av hennes innlegg:

”Jeg glemmer aldri besøket jeg hadde på Styve Gard i Bergen, drevet av Kirkens Sosialtjeneste. Denne institusjonen hadde, og har fortsatt, vanlige eneboliger med plass til ca. tre barn i hver. Det var, og er, ungdommer med store, problemer – ofte både rus og kriminalitet. Likevel makter de å gi verdifull hjelp og trygghet. Personalet praktiserer såkalt medleverskap. De siste årene har institusjonen utviklet et nytt tilbud i tillegg: De gir hjemmebaserte tjenester til de familiene som trenger det. Og noe av det viktigste: De gir hjemmebasert ettervern, enten ungdommen flytter hjem igjen eller til egen bolig. Gjennomsnittlig botid i selve institusjonen er ca. 1,5 år, men ettervernet kan ta flere år. De slippes ikke – kommunene stiller opp – de beholder tilknytningen til det gode personalet.

Denne typen institusjoner kan være et godt tilbud. Jeg håper de får overleve i fremtiden. Topp kvalifisert personell, små enheter, medleverskap – det kan være godt for mange. Kanskje slike tilbud også kunne vært brukt som akuttplassering, da man hadde kommet tilbake til de samme menneskene som levde der.

Vi trenger i alle fall et mangfold av tilbud i barnevernet – tilbud som må passe til den enkelte. Det må være så sikkert som mulig at barnevernsbarnet eller ungdommen kommer til å mestre sin nye situasjon. Vi har ikke råd til å prøve og feile med ungene våre.”

Les debatten.
Oppdatert