Gå til innholdet

Noen pårørende får et godt tilbud med tett oppfølging, mens andre får mindre. Hva kommer variasjonen av, og er det tilfeldige utslag? Bergfløtt Behandlingssenter gjorde antakelser til kunnskap og generelle ønsker til konkrete mål.

pårørende papirdukker
Bergfløtt Behandlingssenter fokuserer på et godt tilbud til pårørende.
- Høsten 2009 ble vi gjort oppmerksomme på at Den norske Legeforening i samarbeid med en rekke andre organisasjoner skulle gjennomføre et landsomfattende ”gjennombruddsprosjekt”. Formålet var å forbedre kvaliteten i arbeidet med tidlig oppdagelse og behandling av førstegangspsykoser. Vi søkte om deltagelse og kom med, sammen med 24 andre institusjoner spredt over hele landet, forteller Ole Petter Jupskås, avdelingsleder og fagleder ved Bergfløtt Behandlingssenter. 

Hva er et gjennombruddsprosjekt?
Legeforeningen har over mange år tatt i bruk en arbeidsmodell utviklet i USA, kalt ”gjennombruddsprosjekt”. I utgangspunktet var metoden beregnet på forbedringsprosjekter innen ulik medisinsk praksis, men den er i høyeste grad også anvendelig på andre felt enn de rent medisinske. En hovedmålsetting i de ulike prosjektene er å minske avstanden mellom dagens praksis og ny kunnskap. Viktige elementer i metoden er en klar struktur, en ledelsesforankret prosjektgruppe med klare ansvarsområder, tydelige tidsfrister, krav om at det utformes målsettinger som lar seg måle, hyppige evalueringer, veiledning, deling av erfaringer, krav om faglig forankring i nyere forskning og anerkjent klinisk praksis og at tiltakene som iverksettes sikrer varige forbedringer.

Å øke kvaliteten og minske tilfeldig variasjon i pårørendesamarbeidet
De siste ti årene har samarbeid med pasientens familie- og pårørende vært etablert som en sentral del av behandlingstilbudet ved Bergfløtt Behandlingssenter. Drives dette godt kan det minske symptomtrykk, øke sykdomsforståelse og mestringsevne, senke behovet for innleggelser, og bedre livskvaliteten både for pasienten selv og for de nærmeste. - Og ikke minst har vi som fagpersoner mye å lære gjennom et slikt samarbeid, sier Jupskås. Denne vektleggingen har lagt grunnlaget for etablering av pårørende grupper, drift av flerfamiliegrupper, løpende samarbeid og kontakt med pårørende gjennom mer eller mindre systematiske familiesamtaler, pårørende-kvelder og undervisning.

- Vi har opparbeidet mye erfaring og kompetanse på dette området. Samtidig mente vi å se et betydelig forbedringspotensiale. Vi hadde en oppfatning av at tilbudet vi ga var preget av variasjon. Noen fikk mye, andre fikk for lite. Vi lurte på om variasjonen var personavhengig, og om vi hadde for lite sikring av at alle pårørende fikk nødvendig informasjon, anledning til å dele sine spørsmål og bekymringer, og til å bidra med sine erfaringer. På denne bakgrunn ble målsetting vår i prosjektet formulert: ”Å øke kvaliteten og minske tilfeldig variasjon i pårørendesamarbeidet”, forteller Ole Petter Jupskås.

Fra antakelser til kunnskap
Hvordan finne ut om antagelsene stemte? Hvordan klare å måle at kvaliteten ble bedre og at de tilfeldige variasjonene ble mindre?
Det ble satset på tre elementer:
1. Sikre at alle pårørende fikk et tilbud om en strukturert 1.gangssamtale. En samtale som skulle avholdes innen tre uker og som gav nødvendig gjensidig informasjon, og åpnet for avtaler om videre samarbeid
2. Utvikle en ”sjekkliste” for samarbeidet med familie/pårørende ved institusjonen som inneholdt en gjennomgang av ulike tiltak knyttet til inntak, behandling og avslutning av oppholdet.
3. Gjennomføre et skoleringsprogram for alle ansatte i familiesamarbeid, og i bruken av 1.gangssamtalen og sjekklista.

- Vi er kommet fra en fase med antagelser til en konkret kunnskap om hvordan situasjonen mht familiesamarbeid faktisk var og er. Vi har skaffet oss og innarbeidet verktøy som gjør det mulig å måle framgang og tilbakegang. Dette verktøyet kombinert med tydelig fordeling av ansvar gir grunn til å tro at vi har lagt grunnlaget for varige forbedringer.

- Gjennombruddsmetoden er inspirerende. Den viser prosessen, visualiserer framganger, stillstand eller tilbakegang, tvinger oss til å holde fast i arbeidet og ikke glemme det bort i daglige gjøremål. Vi vil fortsette å måle familie- og pårørende samarbeidet vårt i minst to år til, og vi vil vurdere å bruke samme metoden i andre forbedringsprosjekter på institusjonen i årene som kommer, sier Jupskås.
Oppdatert