Gå til innholdet

Det kom en e-post. "Leste din artikkel i BT om kor som søker menn".

Koret, BT bilde
Foto: Bergens Tidende
"Sikkert et ganske vanlig problem blant felleskor, kan jeg tenke meg. Vi har derimot et litt annet problem, vi har i overkant sterk mannstemme og ikke nok damer. "

Jeg hadde skrevet en artikkel om mangelen på mannsstemmer i norske kor. Ann Kristin Åkerlund hadde lest den. Hun inviterte meg til å skrive om koret der hun synger, Bækkalokket, som holder hus i Kalfarhuset oppfølgingssenter.

To måneder senere sitter jeg på en brokadestol i stuen i en hvit villa på Kalfaret. Drøsen går rundt bordene. Det dufter kylling og kokossaus fra kjøkkenet, men noen av oss har allerede kommet til kaffen.

Bækkalokket er som de fleste andre amatørkor – en gjeng sangglade kvinner og menn som samles for å synge og ha det kjekt sammen. Men for noen av dem som synger i Bækkalokket er hverdagen litt annerledes. Når korøvingen er over, blir de fraktet tilbake dit de bor – til soning i fengsel i Åsane eller Austrheim.

Koret består av både innsatte, løslatte, pårørende, frivillige og ansatte ved senteret. Kalfarhuset er en del av Kirkens Sosialtjeneste, og er et rusfritt tilbud til mennesker som har slitt med rusavhenighet og kriminalitet.

Hjelp på mange nivåer
Espen Stokmo begynte i koret mens han satt inne. Nå er han ute, men holder fortsatt kontakten både med koret og resten av miljøet på Kalfarhuset.

Han hadde egentlig aldri sunget før, men begynte i koret mest for å komme seg utenfor murene noen timer, kjenne litt på friheten. Men så fant han ut at det var bra for ham å synge. På Kalfarhuset har han funnet et miljø han trives i og har dessuten fått mye hjelp til å finne ut av andre ting.

Alt fra søknader til sosialkontoret og andre offentlige instanser og til å få kontakt med datteren min. Og så har jeg fått en åndelig oppvåkning her, sier han litt beskjedent.

Han fant også sin musikalske åre i den røde storstuen på Kalfaret. Nå spiller han i to band ved siden av. Han har i grunnen ikke tid til mer.

Kor på alvor
Alle sangere opp og stå!

Dirigent Kristin Voll Tesdal samler troppene langs langveggen i stuen. "Raggen", Ragnar Tesdal som er daglig leder, setter seg ved pianoet. Snus og tyggis beordres ut.

Kristin Voll Tesdal leker ikke kor. Hun er utdannet musikkpedagog og stiller de samme kravene til dette koret som til et hvilket som helst annet. Først skal stemmen varmes opp. Så tar de fatt på repertoaret. På denne øvingen introduserer hun en ny sang for koret.

Dirigenten arrangerer alle sangene selv og skreddersyr arrangementene slik at hun får ut det beste i koret. Det er mange hensyn å ta. Ikke bare er det en overvekt av menn, det er en sårbar gruppe, og det er ikke alltid alle kan komme. Det er ikke sår hals eller influensa som holder dem borte. Permisjonsnekt eller tvangsutsendelse er en like gyldig fraværsgrunn.

Koret deler seg – guttene tusler ut sammen med Raggen, jentene samler seg rundt pianoet til Kristin.

Så dere "Hver gang vi møtes" da Ole Paus var hedersgjest. Anita Skorgan sang denne, sier hun og slår an tonen.
"Hva er løgn, hva er sant?
Hvem kan gi svar?"

Ordene er hentet fra Ole Paus’ sang «Det begynner å bli et liv». En av de nydeligste sangene Ole Paus har skrevet. Men den er vanskelig. Det høres så lett ut når han synger, men han kan gjøre som han vil. Vi skal gjennom den, sier Kristin og repeterer de første strofene.

Noen klarer strupen med litt kaffe.

Etter en litt haltende start, låter det bedre. Etter pausen kommer guttene. Mannsstemmene blander seg med altene og sopranene.

"Det begynner å ligne et liv dette her,
det begynner å ligne en bønn."

Repertoar med mening
Bækkalokket er en del av tilbudet ved Kalfarhuset, som styres av ekteparet Ragnar og Kristin Voll Tesdal. Koret ble startet for fire år siden. Det handler om mer enn å synge.

Dette handler også om sosialt samvær og sosial trening. Mange av dem som kommer her har aldri sunget i kor før. Her lærer de det. Hvis de kommer til et sted der de er ukjente, kan de trygt melde seg inn i et kor. Det kan de, sier Voll Tesdal.

Det er hun som plukker ut mesteparten av sangene, selv om hun også lytter til ønsker fra koret. Repertoaret bærer preg av det spesielle koret. Hun prøver å finne tekster som er relevante, som kan gi håp og mot og som medlemmene kan kjenne seg igjen i. Det blir mye gospel, viser og pop, få tradisjonelle salmer.

Tekstene har et innhold som får en spesiell mening når det er innsatte og deres pårørende som tolker dem.

Hindrer en i å falle
Navnet har sin egen historie. Det var kormedlemmene selv som foreslo det.

Bækkalokket var et sted vi avtalte å møtes i gamle dager. Men det er også noe som hindrer en i å falle ned i skitten, forklarer Voll Tesdal.

Den forklaringen synes Espen Stokmo er fin.

Han liker å synge i koret. Det gjør Jonas Mohammed Felaki også. Han hadde ikke sunget i kor før og var spent da han begynte. Nå synes han det er kjekt å møte nye mennesker og har noe fornuftig å gjøre.

Bedre enn fengsel
Det er mye bedre enn å sitte i fengsel, sier han. Han hentes inn fra soning annenhver torsdag.

Korøvelsen går mot slutten.

Det begynner å ligne en sang, dette her!

Omsider er dirigent Kristin fornøyd. Sangerne kan slappe av med noen gamle glansnummer.

"Take ‘em away, take ‘em away, Lord.
Take away these chains from me."

Espen er solist. Han finner frem munnspillet. Det svinger skikkelig i den gamle stuen.

Solen har forsvunnet bak Lyderhorn og korøvelsen er over. Notemapper pakkes sammen, det klemmes og ønskes god påske. Noen blir sittende igjen for å prate.

Ikke Jonas. Han skal tilbake til fengselet.

Hvordan blir det, spør jeg.

Jonas drar på det.

Nei. Da er det bare å vente til neste gang det er øving, sier han.

Av Kari Fauskanger, Bergens Tidende 03.04.2013

Oppdatert